Bilde: Nrk.no
Fakta: Norske pensjonister er reddere for å havne på sykehjem enn for å dø, fastslår en undersøkelse utført av Seniorsaken.
https://www.nrk.no/livsstil/frykter-sykehjemmet-mer-enn-doden-1.1315299
Etter sviktende helse er det dårlig oppfølging fra det offentlige, og innleggelse på sykehjem som topper listen over det de eldre er redd for. Ganske trist synes jeg.
Dette er ingen hyggelig lesning for oss som driver sykehjem, og som vier vår tid til å gi beboere et godt og verdig opphold. Spørsmålet er om vi har gjort oss fortjent til disse holdningene? Er det virkelig så ille på norske sykehjem, at døden er å foretrekke?
Jeg tror nok at vi må innse at bransjens omdømme er ganske tynnslitt
Jeg tror nok at vi må innse at bransjens omdømme er ganske tynnslitt. Media retter veldig mye fokus på det negative ved diverse sykehjem, og forteller om få solskinnshistorier. De finnes i mangfold, men det snakkes og skrives ikke så mye om dem.
En enda viktigere faktor kan være at sykehjemsbransjen generelt har et for ensidig fokus. Vi må ta inn over oss at et sykehjemstilbud handler om både fysisk og psykisk helse. Mange sykehjem ivaretar liv og helse til sine beboere på en meget god måte, men glemmer ofte at det mentale også krever et fokus. Det hjelper ikke om man lindrer smerte og behandler sår, dersom beboeren er passivisert, ensom og deprimert.
Mange eldre har vært gjennom en tung og sårbar tid allerede før de kommer til sykehjemmet. De har ofte opplevd mye tap. Tap av funksjoner, evner, minner, venner, familiemedlemmer, bosted og så videre.
Vi må derfor se bak diagnosene for å se hvordan personen egentlig har det
Det er viktig at vi som driver sykehjem er klar over dette. De fysiske plagene er ofte kun «toppen av isfjellet». Vi må derfor se bak diagnosene for å se hvordan personen egentlig har det, og vi må lete bak navnet og fødselsnummeret for å finne hele mennesket.
Dette krever kanskje en litt annen måte å tenke på. Vi må flytte fokus fra objekt til individ. Dette er viktig fordi mange eldre dessverre opplever å bli redusert til et objekt når de får plass på et sykehjem. Kanskje er dette den største årsaken til at man frykter sykehjemmet? Man er redd for å miste selvstendigheten og retten til å styre sitt eget liv når man skal tilpasse seg institusjonen?. Man er rett og slett redd for å miste seg selv. Det er forståelig, for identiteten er tross alt det viktigste man eier.
Jeg har tidligere skrevet om identitetstyveri på sykehjem. Det vil si at sykehjemmene på mange måter tar vekk særegenhetene til beboerne. Det kan være personens spesielle måte å gjøre ting på, hva man for eksempel liker og ikke liker, måten man kler seg osv. Når dette tas vekk, så oppleves det som er stort overgrep. Dette gjøres ikke i ond hensikt, men er gjerne et resultat av at dette er det enkleste for sykehjemmet.
Vi må aldri glemme at vi kun har en sjanse til å gi hver enkelt en god avslutning på livet
Hva kan vi så gjøre for å snu frykten for sykehjem til en forventning? Jeg tror helt klart at man må jobbe med verdier og holdninger gjennom hele organisasjonen. Vi må aldri glemme at vi kun har en sjanse til å gi hver enkelt en god avslutning på livet. Ut fra denne erkjennelsen må man lage gode rutiner som prioriterer tid med beboerne. Man må i tillegg ha fokus på de ting som bidrar til at den psykiske helsen også blir ivaretatt. Det vil si aktiviteter som skaper variasjon i hverdagen, mulighet til daglig å komme ut i frisk luft, god hjemmelaget mat, sosial kontakt med likesinnede og ikke minst personalet, og kanskje det viktigste, medbestemmelse på hvordan man skal ha det.
Det burde finnes mange ulike sykehjem; både store og små, og med ulikt syn på hvordan de vil legge opp tilbudet
Min drøm er at sykehjemmene helt frir seg fra institusjonstanken. Det burde finnes mange ulike sykehjem; både store og små, og med ulikt syn på hvordan de vil legge opp tilbudet. Noen med et stort fokus på matgleder. Andre har kanskje spesialiteten sin knyttet til aktiviteter og turer. Noen beliggende i strandkanten, mens andre tilbyr fjelluft, og kanskje sykehjem for ulike livssyn og interesser. Det burde i det hele tatt være noe for enhver smak. Da blir det litt på samme måte som det er med hotelltilbud. Hotellbransjen har for lengst forstått dette, og har rettet fokuset fra markedsføring av de fysiske og statiske elementene over til å markedsføre opplevelsene som er tilgjengelig på hotellet.
Når det derimot gjelder sykehjem, som ofte er det stedet hvor man skal bo resten av sitt liv, så finnes det ikke mangfold eller valgmuligheter
Et gjennomsnittlig hotellopphold er på 1,5 dag. Her har vi et stort og bredt tilbud og med mulighet til å velge etter smak og behag. Når det derimot gjelder sykehjem, som ofte er det stedet hvor man skal bo resten av sitt liv, så finnes det ikke mangfold eller valgmuligheter. Dette synes jeg er trist, og jeg håper at vi i Skaar Omsorg kan bidra til å skape litt mer variasjon og mangfold i en ellers ganske kjedelig bransje.
Lykkes vi med det, så tror jeg at vi kan snu frykt til forventning
Takk for at du følger bloggen min!
Richard