Demens er kanskje noe av det mest krevende vi står overfor. Vi opplever at stadig flere mennesker utvikler demens. I dag er ca 70.000 mennesker i Norge rammet, og antallet forventes å bli fordoblet innen 2040. På sykehjem er personer med demens den helt klart dominerende gruppen, og rundt 80 % av alle som bor på sykehjem har i dag denne diagnosen. Dette setter store krav til hvordan man tenker og arbeider på sykehjem.
”Stakkars Hanna, hun fikk en dramatisk sorgreaksjon hver eneste dag”
Demensomsorgen har vært utsatt for store endringer over tid. Før var det viktig å realitetsorientere eldre. Det kunne ofte få katastrofale følger for personer som hadde demens. Jeg husker godt Hanna fra den gangen jeg jobbet i pleien for rundt 20 år siden. Hun trodde hun var 18 år, og hun var forelsket i meg. Det var veldig hyggelig. Vanskeligere ble det når hun spurte hvor mamma og pappa var. Den gang skulle vi realitetsorientere, og vi måtte fortelle henne at mor og far hadde gått bort for lenge siden. Hun var jo tross alt 80 år. Stakkars Hanna, hun fikk en dramatisk sorgreaksjon hver eneste dag. Slik jobber man heldigvis ikke lengre, nå bruker man avledning. Det vi si at man for eksempel snakker med beboeren om foreldrene, kikker i bilder, friske opp i minnene og gradvis leder samtalen over på andre ting, men ikke presenterer et dødsbudskap.
«Demens er så mye»
Dette er krevende arbeid. Først og fremst fordi man ikke kan si at det finnes en generell oppskrift på hvordan man skal takle demens. Demens er så mye. Det finnes mange varianter, og de kommer til uttrykk på veldig mange måter. Hver enkelt må derfor møtes individuelt, og det krever at man kjenner hver enkelt beboer. Her er et eksempel:
- På rom 1 bor «Petra». Hun er forvirret og glemsk. Et morgenstell her handler om å gi god tid, trygge henne, småprate om ulikt og gi rom for at hun kan oppleve mestring i stellesituasjonen. Man legger derfor til rette for at hun får ta egne valg i forhold til hva hun vil ha på seg, eller hvordan hun vil stelle seg.
- På rom 2 bor «Kari». Hun har frontaldemens, og her skal man være forsiktig med for mye småprat. Det gjør henne bare forvirret og usikker. Klart og enkelt språk er derfor viktig. Valgmuligheter øker forvirringen hennes, noe som kan føre til aggresjon. Her må kanskje pleieren finne frem klærne hennes på forhånd, og sørge for at stellesituasjonen er enkel. Man forklarer med enkle ord hva man gjør, og lar det synke inn før man utfører oppgaven. Dette kan kanskje virke lite koselig, men det er dette som er best for Kari.
Begge disse to damene har demens, men man må møte dem på ulik måte. Denne metodikken bruker vi nå aktivt i møte med eldre som har demens.
Dersom vedkommende sier: «Jeg må hjem å stelle min syke mor og kuene må melkes!», så svarte man tidligere: «Du er jo 90 år, og du må skjønne at din mor er død for lenge siden, og du flyttet fra gården for mange år siden.»
Her gis budskap om morens død (reorientering). Dette skaper frustrasjon og angst. Nå prøver vi heller med noe slikt som: «Ja, du savner din mor og dyrene på garden. Ja, du var nok tidlig oppe om morgen, og det var vel vanskelig å ta ferie den gangen …» Her bekrefter vi deres historie og deres minner (vi validerer). Så følger vi opp med: «Nå ser jeg at de har servert aftens. Skal vi ikke gå og sette oss ned og fortsette vår hyggelig prat med de andre?». Her benytter man positiv avledning, og etter 5 minutter er melkesprengte kuer glemt.
«Poenget mitt er at man må se og møte hver enkelt beboer»
Jeg kunne sikkert kommet med et utall andre eksempler, men poenget mitt er at man må se og møte hver enkelt beboer. Det finnes ikke en universell oppskrift. Det gjør demensomsorg krevende, men også spennende. Det utfordrer våre ansatte og sykehjemmet som bedrift. Vi må ha systemer og rutiner som gjør at man har planer og nok tid til å kunne behandle hver enkelt individuelt.
«Dersom man har hatt en liten avdeling på 6 rom og en sansehage, så mener man at man har et demenstilbud. Demensomsorg handler om så mye mer enn dette»
Mange sykehjem har dessverre vært for opptatt av fysiske forhold når man har tilrettelagt for demens. Dersom man har hatt en liten avdeling på 6 rom og en sansehage, så mener man at man har et demenstilbud. Demensomsorg handler om så mye mer enn dette. Det handler også om kunnskap, gode rutiner og nok tid.
«Beboere som vi opplever at «er i sin egen verden», våkner opp, synger og deltar når vi spiller musikk»
Miljøbehandling er viktig. Det vil si måten vi møter beboeren, og hvordan vi tilrettelegger det psykiske og fysiske miljøet. Det handler om hvilke metoder og hjelpemidler vi tar i bruk for at beboeren skal oppleve trygghet og mestring. Musikk og aktiviteter er fantastiske hjelpemidler for å nå inn hos den som har demens. Beboere som vi opplever at «er i sin egen verden», våkner opp, synger og deltar når vi spiller musikk, og aktivitørene våre kan fortelle historier om beboere som byr på nye og spennende sider ved seg selv når vi er ute på tur. Miljøforandringen aktiverer minner om lignende situasjoner eller steder som de kan relatere til.
Nå kommer vi inn på temaet aktivt erindringsarbeid, og det er et veldig spennende område knyttet til demens, men det får bli i et annet innlegg.
Til den tid så ønsker jeg deg en riktig god pinse. Den kan for eksempel brukes til å besøke noen som sitter alene på sykehjem:)
Med vennlig hilsen
Richard