Richard Skaar Thorsrud fjerde generasjons sykehjemsdriver/eier
Eldre har «svart belte» i å miste
Når man har blitt sykehjemsbeboer, eller pasient, som mange kaller det, så har man vært gjennom en tøff reise. Det er en prosess som handler om å MISTE. Man har måttet flytte fra sin bolig til fordel for et rom på sykehjem. Ikke bare har man mistet boligen men også mange av de eiendeler som en har blitt så glad i og har minner knyttet til. Mange venner og familiemedlemmer har også falt bort, og en opplever at nettverket er i oppløsning. Gjennom årenes løp erfarer man naturlig nok tap av ferdigheter og funksjoner, og kroppen fungerer ikke lengre slik man skulle ønske. Flere og flere opplever også at hukommelsen begynner å svikte. Dessverre kan man nok trygt si at en stor del av vår eldre garde har «SVART BELTE» i å MISTE.
Det siste man sitter igjen med er «JEGET», Det vil si opplevelsen av hvem man er, og hva det er som gjør en unik og spesiell. Det vil si, det er helt til man kommer på sykehjem. Da tar man også dette fra en, og det gjør meg frustrert og sint!
«Man sier at klær skaper folk, men ingen tenker på den pene herrens selvbilde og identitet»
Illustrasjonsfoto
Sykehjem stjeler identiteten til sine pasienter – jeg kaller dette identitetstyveri
Man kan finne mange eksempler på dette i sykehjem.
Ta for eksempel den pene herren som alltid hadde på seg pen skjorte, slips og bukse. Han var opptatt av å ta seg godt ut. Det var en del av hans identitet. Når han kommer på sykehjem, så venter «sykehjemsuniformen». Dette er joggebukse og t-skjorte. Hvorfor er det slik? Ofte er dette et resultat av at «uniformen» gjør arbeidsdagen til de ansatte lettere. Det er enklere å foreta et skift når man bruker joggebukse, og skjorter har så alt for mange knapper og så mye arbeid knyttet til vask og styrking. Ja, det er enklest om den gamle herren innordner seg og ifører seg «sykehjemsuniformen». Man sier at klær skaper folk, men ingen tenker på den pene herrens selvbilde og identitet.
Så har vi den søte gamle damen som var opptatt av morgenstellet ? Hun var nøye med sminken og opptatt av hvordan hun så ut. Det fikk henne til å føle seg yngre og føle seg vel. På sykehjem har man ikke tid til omstendelig sminking og dessuten må sminken tas av om kvelden. Det blir for mye styr. Er det ikke lettere om alle lot være å sminke seg? Hun er jo gammel, og hvem skal hun pynte seg for, kan man spørre. Det er lett å ty til enkle løsninger, men hva tror du dette gjør med den eldre damen og hennes humør, selvbilde og identitet?
Og hva er det med saft og sykehjem! Jeg har en følelse av at de fleste voksne mennesker ikke drikker saft flere ganger daglig, men på sykehjem så drikker alle saft hver dag. Hva har skjedd? Har plutselig alle fått smaken på saft synkront med innleggelsen på institusjon, eller ligger det noe annet bak? Dersom alle elsker saft og dette gjør at man drikker nok væske, så synes jeg det er flott, men dersom det derimot er en del av institusjonaliseringen av eldre, så bør alarmklokkene ringe. Det finnes jo så mange andre alternativer til saft. Spør man beboerne hva de liker å drikke?
LES MER: Slik søker du om plass på sykehjem
«Poenget mitt er at selv om dette kanskje kan virke som små ting, så er dette egentlig ganske store overgrep»
Illustrasjonsfoto
Den største diagnosen blant sykehjemsbeboere er depresjon, og sykehjem skaper depresjon.
Poenget mitt er at selv om dette kanskje kan virke som små ting, så er dette egentlig ganske store overgrep. Man stjeler det kjæreste og kanskje det eneste man har igjen: Selvfølelsen og identiteten. På sykehjem er vi er flink til å dokumentere fysiske og økonomiske overgrep, men det største overgrep av alle, identitetstyveri, blir det ikke snakket så mye om. Da er det kanskje ikke så rart at den største diagnosen blant eldre på institusjon er nettopp depresjon!
Vi som jobber med eldre må tilpasse vår arbeidsdag til beboeren
På mange sykehjem er det beboerne som må tilpasse seg systemet og de ansattes arbeidsdag. Det burde være omvendt. Det er vi som jobber med eldre som skal tilpasse vårt arbeidssted og vår arbeidsdag til hver enkelt beboer. Dette er krevende og tar kanskje lengre tid, men belønningen er så stor. Når vi tar oss tid til å se, og bli kjent med, hver enkelt og tilpasser oss til beboeren, så opplever vi at beboerne blir friskere og gladere, noe som gjør at vår arbeidsdag blir rikere og mer meningsfylt. Min erfaring er at det ikke er ressurskrevende å legge til rette for en slik måte å arbeide på. Vi må bare flytte fokuset vekk fra å måle suksess i pleie- og omsorgsarbeidet etter hvor mange rom som er vasket, at alle har fått på seg «sykehjemsuniformen» til frokost, om alle har lagt seg innen en bestemt tid, og hvordan avdelingen ser ut når vi går av vakt.
Vi må med andre ord flytte fokus vekk fra TING og over til PERSONER. Vi må heller måle suksess i hvor mange smil vi har fått, hvor mange gode samtaler vi har hatt og at medisineringen reduseres. Dette innebærer at må vi lære hver enkelt å kjenne: Hva liker Kari å spise og drikke? Hva har hun opplevd i livet? Hva er hun opptatt av, og hva liker hun å se og gjøre?
Hvordan vil jeg selv ha det?
Oldefar var den første som serverte alkohol på sykehjem i Norge. Var det fordi at han mente at eldre skulle drikke mer? Nei, det var fordi han tok hver enkelt beboer på alvor, og ønsket å skape et HJEM hvor de fortsatt kunne VÆRE SEG SELV og BEHOLDE SINE VANER.
Etter 60 år har vi fortsatt dette som et hovedprinsipp i Skaar Omsorg. Vi fokuserer på individet, friskhet, individuell omsorg, varierte aktiviteter og hjemmelaget mat.
Spørsmålet for oss har alltid vært: Hvordan vil jeg selv ha det når jeg blir gammel og trenger hjelp?
Richard Skaar Thorsrud
Fjerde generasjons sykehjemseier
Skaar Omsorg AS
– Facebook, Richard Skaar Thorsrud, profesjonell profil
– Facebook, Villa Skaar Sykehjemmene
– Instagram, Villa Skaar Sykehjemmene